Dette dedikerer jeg til en liten jente som jeg videre i innlegget kommer til å kalle Mon. Hun er snart 2 år, og er en av verdens søteste jenter. Hver morgen møter hun meg i døren med et kjempevakkert smil og store glitrende øyne. Hun har lært seg å gå, og et par ord har hun lært seg også. Dette er dedikert til en jente som på kun en uke har rukket å smelte hjertet mitt totalt.

Hun smiler, ler og vinker, og dersom du ikke kjenner henne er det nærmest umulig for deg å vite at denne nydelige jenta fikk livet sitt ødelagt allerede før hun ble født.

Moren til Mon var, og er sikkert fortsatt narkoman. Både før, under og etter svangerskapet ruset hun seg. Det er så mange grusomme historier rundt livet til den lille jenta. Historier jeg ikke unner dere å høre. På grunn av alt dette vil hun vokse opp og utviklede mange problemer, som for eksempel en dårligere evne til å lære, utføre handlinger, sette grenser og tenke over handlinger. Hun vil mest sannsynlig trenge masse hjelp bare for å fungere som et gjennomsnittlig menneske.

Hun ble født avhengig, som resultat av mors bruk av rusmidler under svangerskapet. Dette har medført at hjernen hennes ikke klarer å oppfatte smerte på samme måte som vi gjør, og når hun en sjelden gang gråter fordi hun skader seg, er det kun fordi hun ble skremt, ikke fordi det gjør vondt. De fleste av dere vet nok ikke hvor hjerteskjærende det er å slippe alt dere har i hendene, fordi en liten jente står og slår hodet i gulvet, fordi hun oppfatter det som morsomt. Forskjellen mellom morsomt og farlig finnes ikke i den lille hjernen hennes.

Mon elsker å sitte på fanget. Når den lille jenta legger hodet sitt inntil mitt er det så grusomt å tenke på at denne jenta mest sannsynlig vil bli boende her, fordi et voksent menneske med ansvar for henne tok et valg som ødela henne. Hun vil slite både fysisk og psykisk, og slike barn blir ikke adoptert bort. De blir boende her på barnehjemmet til de er ferdig med skole. Da må de finne jobb, og flytte for seg selv.

Hun ble født inn i et liv som kommer til å bli så mye mer komplisert enn den lille jenta fortjener. Mon ble født avhengig av rusmidler. Hvem vet hva som vil skje videre med den søte lille jenta, med det vakre smilet og de nydelige øynene.

- Malin




Jeg får en del spørsmål, både privat og på ting jeg legger ut, angående oppholdet mitt her nede. Hvorfor ikke bare svare på dem her, så andre som lurer også får svar.

Jeg reiser ikke med en organisasjon. Oppholdet mitt er organisert privat, sammen med familie og venner av familien. Moren min bodde her når hun var ung, og moren i vertsfamilien jeg bor hos nå, var søsteren til mamma i hennes vertsfamilie. Billetter og alt er bestilt på egenhånd. Jeg har også skaffet meg jobb privat, via bekjente. 

Jeg reiser alene, uten familien min. Som sagt reiser jeg privat, så det er kun meg, ikke en gruppe. Når det er sagt har jeg blitt kjent med en del tyske her nede, som reiser med en organisasjon i Tyskland. En av jentene der er halvt norsk, og jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med andre. 

Det er skummelt. Men det gjør overhode ingenting. Jeg koser meg, og ordet kjedelig eksisterer ikke for meg lenger. Det er kjempegøy å få til ting på egenhånd, og hele turen består hittil av masse mestringsfølelse. Jeg får vist hvor selvstendig jeg er, og jeg er tvunget til å lære meg mye mer.

Jeg er kjempefornøyd med arbeidsplassen min. Det er oppturer og det er nedturer. Det er barn som ikke har hatt det så bra, og noen av barna kommer til å være rammet av dette resten av livet. Derfor er det så fantastisk å vite at jeg utgjør en forskjell. Og det er herlige barn. Jeg klarer ikke en gang forklare hvor søte de er. 

Veldig mange "advarte" meg, og sa at at barn på barnehjem som oftest var veldig vanskelige å håndtere, men de er så herlige. De som er gamle nok til å skjønne er bare takknemlige, nettopp fordi at det å komme til et slikt hjem er en ny sjanse her i Chile. I tillegg er det så mye positiv energi her. Alt fra direktører, tanter og barn stråler av positiv energi, og det trengs virkelig på et barnehjem. Jeg koser meg fra jeg kommer til jeg drar hjem, og begynner virkelig å tro at jeg kommer til å jobbe med barn når jeg blir eldre også.

Jeg blir her til 30. juli. Og regner med å lande i Norge 31. juli. Jeg tenker derimot å dra tilbake hit neste sommer også, og eventuelt flytte ned etter VG2. Dette er overhodet ikke bestemt ennå, men det er det jeg håper på, og ønsker. 

Jeg anbefaler virkelig dette. Ikke nødvendigvis til Chile, men å reise på måten jeg gjør. Du blir mer selvstendig, og du lærer mer. Men det er også en viktig regel, som kommer før alle andre. SETT DINE EGNE GRENSER. Føler du deg ikke klar for å reise, er det viktig å vente til du er klar. Det er faktisk en ganske stor greie å reise ut i verden uten noen der til å passe på deg. Da er det viktig å kjenne deg selv, og vite når nok er nok, og vite hva som ikke kommer til å fungere. 

 

Jeg tror også dette er billigere og bedre enn en språkreise. På en språkreise kan du fort ha lett for å klenge deg på de som snakker samme språk som deg osv, og det setter fort en stopper for din egen læring. 

 

Har du ingen kontakter i landet du vil dra til finnes det også en del løsninger, du kan blant annet laste ned en app som heter couchsurfing. På denne lønner det seg å være "vertified member", fordi du oftes blir tatt som en mer seriøs bruker da. Dette koster bare rundt 160kr i året, men jeg mener også å huske at du må være 18 år for å bruke den. Via denne appen kan du søke etter noen å bo hos for en viss periode om du skriver inn stedet du skal til, og slik kan du "couch surfe" under oppholdet ditt. Du kan også bare møte andre reisende, og på den måten skaffe deg bekjente (kjenner flere her nede som har møtt hverandre på den måten). Du kan også melde deg på events, jeg vet ikke om dette gjelder for så mange andre byer, men her i Santiago har couchsurfing events ukentlig hvor du kan møte andre reisende. 

 

Jeg er kjempefornøyd, og anbefaler både reisemåten min og Chile til alle som føler seg klare for det!

- Malin




Beklager null blogging i går, men jeg sov alt for dårlig til å holde det gående etter jobb..

I dag tok vi farvel med ennå en av jentene på hjemmet som flytter ut. Det var annerledes denne gangen, for hun er ikke adoptert, men skal hjem igjen til familien sin. De fleste som jobber på Esperanza var ikke glade i dag, de var triste. Når barna blir adoptert bort er det veldig positivt, fordi de får "en ny sjanse" her i livet, men når de flytter tilbake til familien betyr det som oftest at de kommer tilbake til dårlige forhold, og noen kommer til og med tilbake til Esperanza etter en stund, fordi ting bare var forbedret en periode. Det var trist, men jeg håper hun får det bra.

Både i går og i dag har arbeidsplassen min vært sykehuset, fordi veldig mange av barna er syke. Offentlige sykehus i Chile viser seg å være helt bånn. I går gikk det ganske greit, vi hadde med oss 4 av barna, og var der rundt 2 timer. I dag hadde meg og Renke, en av de tyske guttene som jobber het, med oss 3 barn, og tilbrakte drøye 4 timer på sykehuset. Ventetidene der er ennå lengre enn i Norge, og venterommene har 3 ganger flere mennesker enn det egentlig er plass til.

Etterpå skal jeg til frisøren en liten tur, før Daniel tar meg med for å møte noen i familien hans. Helgen er ennå ikke planlagt ennå, men jeg tror kanskje jeg finner på noe med de tyske jeg jobber med.

- Malin




Hei igjen!

Akkurat nå har vi en liten pause på jobb, før vi skal kjøre for å hente noen av barna i barnehagen. Tenkte det var lurt å skrive et innlegg nå, så jeg rekker dere hjemme i Norge!

Den første dagen min her har vært super. Alle barna er kjempesøte, og alle de andre som jobber her er vennlige, og passer på at jeg henger med.

I dag ble en av jentene som har blitt adoptert bort hentet av adoptivfamilien. Hver gang et av barna flytter ut fra hjemmet holder de en liten "fest", hvor barna får litt godteri og juice, før de sier hade til barnet som drar. Utrolig koselig, og også veldig rørende/trist å se hvordan tantene og barna reagerer når noen drar.

En annen jente som jobber her er tysk, og snakker veldig godt engelsk. Vi har allerede blitt godt kjent, og gjør de fleste tingene på barnehjemmet sammen! Selvom et av målene med turen er å lære mye mer spansk, er det også veldig godt å ha et par bekjente jeg ikke trenger å anstrenge meg så veldig for å kommunisere med!

- Malin




Hei igjen, alle sammen!

 

Nå er klokken rundt 6 her nede, og jeg er endelig på plass i huset igjen! I dag har jeg brukt dagen på å lære meg ruten til å fra jobb, så det ikke blir problemer når jeg starter!

Jeg jobber 08:30-14:00, mandag til fredag. I tillegg er jobben nesten 1 og en halv time unna med metro og buss, så jeg må være ute av huset tidlig! Jeg regner med å være avgårde allerede klokken 7 på morgenen, og siden det fortsatt er bekmørkt ute på den tiden er det kjekt å kunne reiseruten i hodet!

Etter litt turer hit og dit med metro møtte jeg Christian, som tok meg med for å spise lunsj på et kjøpesenter ikke langt fra der han jobber. Etter det dro han tilbake på jobb, mens jeg rakk å shoppe litt, og så tok metroen hjem.

 

Det har vært utrolig deilig å slappe av her, sove lenge og gjøre hva jeg vil på dagtid, men jeg kjenner meg utrolig klar for å ha en fast timeplan nå også. Jeg er utrolig klar for jobb, med andre ord!

- Malin




Jeg starter ikke å jobbe før på onsdag, så dagene brukes på å gjøre meg kjent rundt området jeg bor! Hverdagen er helt normal for de jeg bor hos, så jeg kommer meg rundt omkring på egenhånd med metroen. Det er ganske utfordrende fordi systemet er helt nytt for meg, men det er også ganske morsomt og lettvint når du først skjønner tegninga!

Vero (hushjelpen her) hjalp meg å aktivere det nye SIM-kortet mitt, så jeg kan bruke det chilenske nummeret mitt, og også bruke 3G til whatsapp, som blir brukt av alle her nede, uansett alder. Sånn blir det lettere for meg å kontakte de jeg bor hos eller andre jeg kjenner, dersom det skjer noe eller jeg trenger hjelp med noe.

Etter det dro jeg til kjøpesenteret Apumangue, som ligger 5 min unna med metroen, og etter det har jeg kun vært her hjemme og brukt tid på Sarah og Ian, barna i familien jeg bor hos!

- Malin




Innlegget kommer såpass sent fordi jeg rett og slett har brukt de to siste dagene på å komme på plass, og sette meg inn i rutinene her nede igjen.

Jeg landet på flyplassen i Santiago rundt 9 tiden i chilensk tid på lørdag, som tilsvarer kl 3 på ettermiddagen i Norge. Jeg hadde da reist siden kl 1 på fredag, og etter kun 1 time med søvn på flyet var jeg helt utslitt. På lørdagen bestemte jeg meg for å holde det gående helt til kvelden, så jeg kunne snu døgnet så raskt som mulig, det gikk, men jeg endte opp med å sove rundt 12 timer den natten.

På søndag feiret vi farsdagen, og vi stod opp å serverte hjemmelaget appelsinjuice og supersøte pannekaker til Christian, faren i familien jeg bor hos. Etter det dro vi på en sykkeltur, for i Santiago stenger de nemlig en del gater på søndager, så kun syklister kan bruke de. Så dro vi ut å spiste på en indisk restaurant, hvor Daniel så hentet meg og tok meg til barnehjemmet hvor jeg skal jobbe, så jeg fikk møte direktøren og snakket litt med han. Jeg starter å jobbe der på onsdag, så inntil da skal jeg bare lære meg gatene litt bedre, så jeg enkelt kan komme meg til og fra hjemmet.

- Malin






Malin




Hei og velkommen til min blogg!


Legg meg til som venn




Arkiv


· Juni 2016 · April 2016 · Juli 2015 · Juni 2015



Kategorier


· Blogg · Chile



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits